En tankevekker. 

I dag bestemte jeg meg for å ta bussen til jobb. 

Jeg er i et godt humør å bestemmer meg for å smile til de som ser på meg i dag. :-)

 Noen ganger har jeg bare sånne dager at jeg skal se hvor mange smil jeg får i løpet av en tur eller en hel dag. 

Et godt eksempel på det er når jeg kjørte fra Nøtterøy til Sandefjord med 4 barn i bilen. Alder 9 - 15 år.
I denne alderen er de litt redde for å skille seg ut men jeg tenkte "Det er jo verd et forsøk" .  Så jeg startet på Teie å sa: nå skal vi se hvor mange vi kan få til å vinke tilbake til oss før i er fremme i Sandefjord.
Barna så på meg som om jeg skulle vært gal men ok.
Jeg begynner å vinke og smile til alle som ser i min retning. Det ble ikke så mange smil eller vink til å begynne med men når vi først fikk et ble det jubel i bilen. Jeg ropet Yes!! det var 1... så kom 2 og 3  ungene dro på smilebåndet.

Da sier jeg : Nå har vi gledet 3 mennesker!! er ikke det flott?
Jo det var de enige i. Så begynte så smått han yngste å vinke. Det kom en buss som sto i lyskrysset å ventet på grønt lys. Vi vinket til slutt alle sammen. De i bussen så på oss som et spørsmålstegn men 1 vinket igjen.
Det ble mye latter i bilen. Barna ble til slutt så modige at de vinket med vinduet åpent. De hang ut av bilen å heiet på en stakkar syklist som slet seg opp en bratt bakke.  Heia heia heia kom det fra en gammel Toyota full barn. hehe Det endte med 42 mennesker som vinket å smilte til oss denne dagen.
Vi så på hverandre å ble enige om at i dag hadde vi forandret og gledet mange.

Med denne historien friskt i minne satte jeg meg på bussen i dag å smilte til de som kom inn.
Det var mange som ikke så på meg, men en eldre herremann men hentesveis og veldig slite bokser satt seg rett ovenfor meg. Han så litt trist ut men jeg smilte til han men all den kjærligheten jeg har. Han så på meg å ble veldig usikker. Det kunne jeg se. Jeg satt med musikk på ørene å koset meg. Fortsatte å smile til han når våre blikk møtes. Stakkar han ble mer å mer usikker. Så kom det ei flott tynn eldre dame inn på bussen. Hun satt seg også med ansiktet mot meg. hode var senket. Jeg smilte lite blidt til henne. Hun smilte igjen å fortsatte å små smile resten av turen! Yes tenkte jeg!! :-)
Denne stakkars mannen som satt å små tittet på meg hele turen fikk mange smil men smilte ikke igjen. Det stopper ikke meg. Selv om han kanskje ikke vil syntes skal jeg vise han at jeg ser han.
Jeg så ikke på han hele tiden for han var så usikker, men snek inn et smil i ny og ne.
Når vi kom frem til Tønsberg gikk vi begge av bussen, mannen men senket hode og slite klær gikk foran meg. Han gikk et lite stykke så snudde han seg å så etter meg. Jeg smilte til han igjen og da smilte han tilbake!! Yes :-) Etter dette gikk jeg andre veien til min jobb. Og smilet hele veien. 

I ettertid tenker jeg. Har vi blitt så redde for å smile til hverandre at det har blitt unaturlig? 
Det er utrolig mange som bare titter med i tlf å leter etter ”likes” der, men hva med å titte opp å smile til de som sitter på bussen?  De kan trenger det mer en du tror.