En tankevekker. 

I dag bestemte jeg meg for å ta bussen til jobb. 

Jeg er i et godt humør å bestemmer meg for å smile til de som ser på meg i dag. :-)

 Noen ganger har jeg bare sånne dager at jeg skal se hvor mange smil jeg får i løpet av en tur eller en hel dag. 

Et godt eksempel på det er når jeg kjørte fra Nøtterøy til Sandefjord med 4 barn i bilen. Alder 9 - 15 år.
I denne alderen er de litt redde for å skille seg ut men jeg tenkte "Det er jo verd et forsøk" .  Så jeg startet på Teie å sa: nå skal vi se hvor mange vi kan få til å vinke tilbake til oss før i er fremme i Sandefjord.
Barna så på meg som om jeg skulle vært gal men ok.
Jeg begynner å vinke og smile til alle som ser i min retning. Det ble ikke så mange smil eller vink til å begynne med men når vi først fikk et ble det jubel i bilen. Jeg ropet Yes!! det var 1... så kom 2 og 3  ungene dro på smilebåndet.

Da sier jeg : Nå har vi gledet 3 mennesker!! er ikke det flott?
Jo det var de enige i. Så begynte så smått han yngste å vinke. Det kom en buss som sto i lyskrysset å ventet på grønt lys. Vi vinket til slutt alle sammen. De i bussen så på oss som et spørsmålstegn men 1 vinket igjen.
Det ble mye latter i bilen. Barna ble til slutt så modige at de vinket med vinduet åpent. De hang ut av bilen å heiet på en stakkar syklist som slet seg opp en bratt bakke.  Heia heia heia kom det fra en gammel Toyota full barn. hehe Det endte med 42 mennesker som vinket å smilte til oss denne dagen.
Vi så på hverandre å ble enige om at i dag hadde vi forandret og gledet mange.

Med denne historien friskt i minne satte jeg meg på bussen i dag å smilte til de som kom inn.
Det var mange som ikke så på meg, men en eldre herremann men hentesveis og veldig slite bokser satt seg rett ovenfor meg. Han så litt trist ut men jeg smilte til han men all den kjærligheten jeg har. Han så på meg å ble veldig usikker. Det kunne jeg se. Jeg satt med musikk på ørene å koset meg. Fortsatte å smile til han når våre blikk møtes. Stakkar han ble mer å mer usikker. Så kom det ei flott tynn eldre dame inn på bussen. Hun satt seg også med ansiktet mot meg. hode var senket. Jeg smilte lite blidt til henne. Hun smilte igjen å fortsatte å små smile resten av turen! Yes tenkte jeg!! :-)
Denne stakkars mannen som satt å små tittet på meg hele turen fikk mange smil men smilte ikke igjen. Det stopper ikke meg. Selv om han kanskje ikke vil syntes skal jeg vise han at jeg ser han.
Jeg så ikke på han hele tiden for han var så usikker, men snek inn et smil i ny og ne.
Når vi kom frem til Tønsberg gikk vi begge av bussen, mannen men senket hode og slite klær gikk foran meg. Han gikk et lite stykke så snudde han seg å så etter meg. Jeg smilte til han igjen og da smilte han tilbake!! Yes :-) Etter dette gikk jeg andre veien til min jobb. Og smilet hele veien. 

I ettertid tenker jeg. Har vi blitt så redde for å smile til hverandre at det har blitt unaturlig? 
Det er utrolig mange som bare titter med i tlf å leter etter ”likes” der, men hva med å titte opp å smile til de som sitter på bussen?  De kan trenger det mer en du tror. 

En hyllest til mine venninner

Nå er det lenge siden jeg har skrevet et blogginnlegg.
Jeg har tenkt at jeg vil skrive noen ord til minne venninner. 
Så jenter denne er til dere! 

Jeg er en av de heldige som har flere forskjellig gjenger med venninner.
Noen har møter fast hver 3 eller 4 uke mens andre møtes når vi får det til en gang i blant.
Disse møtene betyr utrolig mye for meg. Mer en dere aner. Rekkefølgen jeg har skrevet dere opp på under er tilfeldig. Så det er ingen plassering fra min side.

Jeg har en gjeng som jeg kaller Snuppene. Noen av oss har vært sammen fra fødselen av. Våre mødre var venninner å det båndet har vi ført videre. Der har vi fått inn et par nordlendinger som gjør vår gruppe hel.
Vi møtes ikke så ofte som jeg skulle ønske men hver gang vi får det til blir det alltid liv.
Siden vi har kjent hverandre så lenge er det stor takhøyde for diskusjon. Vi kan diskutere det mest utrolige tingene å det kan neste virke som vi vrir hodene av hverandre når vi ikke har samme synspunkt. Her kan man få ut frustrasjon og få ærlige tilbakemeldinger uten å lure på om de er pyntet litt på.  Denne gruppen er det så mye kjærlighet at det gjør vondt til tider. <3 Vi har så mange minner jeg setter utrolig stor pris på.
Vi reier sammen til polen. Lager god mat sammen. Drikker å koser oss. Ler og gråter om hverandre.
Dere er som mine søsken, det er ingen som irriterer meg og elsker meg samtidig slik som dere. Det har nok noe med vår ærlighet ovenfor hverandre å gjøre.
Uansett om det har gått noen timer, dager eller måneder siden vi snakket sammen sist er det alltid som å komme hjem når vi er sammen! <3

Min andre barndoms gjeng kaller jeg Gojentene mine. Disse har også vært en stor del av min barndom.
Vi kom sammen når vi begynte på skolen. Noen kom inn på barneskolen andre på videregående.
Denne gjengen er også veldig spesiell for meg. Hver gang vi er sammen er det masse latter! Vi ler så vi griner. Der blir  vi støle i magemusklene underveis og jeg er sliten i ansiktet når jeg kommer hjem. Noen ganger vet vi ikke helt hva vi ler av, mens andre ganger er det alle de morsom historiene vi har på lager som kommer frem. Vi har ofte ost å vin kvelder. Jeg sitter alltid igjen med et smil etter våre kvelder. I denne gjengen er det fortsatt jenter som har flyttet å derfor ikke får vært med så ofte. Eller som har trukket seg litt tilbake av andre grunner. Dere skal vite at dere er savnet å jeg håper vi møtes snart igjen. <3

Så har vi en gjeng som jeg, kaller jentene, å  var så heldig å bli en del av i 1997. Den gangen gikk jeg igjen om tøff periode å dere tok meg inn i dere sy-møte gjeng. Her har jeg det også veldig bra når vi er sammen. Vi koser oss med flott mat. Gir hverandre gode råd. Hjelper til hvis noen trenger det. Arrangerer glam camp, julebord med tema som når alle skulle være menn (å da var også våre menn med) hehe. Eller som det året hvor alle skulle være kledd ut som noe med jul. Da kom både Rudolf. juletre og Nisse mor. Vi reiser på turer sammen. hotell turer hvor vi virkelig koser oss. Selv om det har vært møter jeg ikke har kunnet komme er føler jeg meg alltid velkommen tilbake. Det er som om jeg ikke har vært borte selv om det har gått måneder siden sist. Dere skal også vite at jeg setter stor pris på dere å den støtten dere gir meg.  <3

Å så har vi Sandefjord gjengen. Dette er nok en livat gjeng. Vi er oftest sammen når det er en fest. Om det er en jentefest, bursdag eller dilldo-party har ingenting å si. Her Vi har det like gøy hver gang. Dessverre møtes jeg dere ikke så ofte som jeg skulle ønske meg. Men når vi først kommer sammen er full rulle av latter, vin og aldri, aldri. Har opplever jeg både magedans, ake dager, dillo party,høy sigarføring turer i boblebadet  og samtaler om den alternative verden. Og mye mye mer... Jeg vet at jeg ikke sier det ofte nok men jeg setter stor pris dere også! Den måten dere har tatt meg imot på er enorm. Deres varme og åpene armer.

Nå har jeg kommet til mine günder-venninner. Denne gjengen er ikke så samlet som de andre gjengene mine.
Dere er mer mine helter i hverdagen. Å dere er mange. Det er deg som jeg nesten daglig snakker med. Som hjelper meg med alt fra regnskap til presentasjoner. Å deg som jeg møter fast en Onsdag i måneden.
Å dere som jeg hadde en kvinnegründer messe med. Å dere jeg møter i nettverkbankens møter og dere som inspirerer meg igjennom Karriere kvinner. Uten deres inspirasjon og opp mutrene ord hadde min hverdag vært tom! Dere er utrolig modige å hjelper meg mer en dere aner. det er ikke alle jeg møter så ofte men når jeg får e-poster, chat meldinger på facebook eller på tlf. lyser dere opp min hverdag. Det er ingen som forstår men arbeids hverdag bedre en dere! Dere skjønner hva det innebærer disse årene med slit,blod og tårer for å få et firma opp på bena. Tusen tusen takk til dere alle sammen. Jeg setter stor pris på dere også.

Jeg har også møt noen jenter jeg setter stor pris på som ikke jeg kan putte i en av disse båsene! De bare ramler inn i mitt liv ved varme og kjærlighet! Hvor man bare kjenner med en gang at man har god kjemi!Om du er min kusine, Om du er min aller beste venninne fra ungdomskolen som jeg endelig har fått kontakt med igjen! Eller om du er min svigerinne, venninner av svigerinne, om du bor i Molde eller Fredrikstad. Om jeg har møt deg i udrikkningslag eller 40, 30 ,20 års lag.   Dere skal også vite at dere betyr mye for meg! Jeg er også glad for å ha dere i mitt liv! <3

Når jeg sitter å skriver dette blir jeg varm og full av kjærlighet.
Jeg føler meg så heldig som har så mange flotte damer i mitt liv. 
Dere er en stor inspirasjonskilde for meg. 

Jeg er glad jeg treffer der å har dere som en del av mitt liv!
<3 <3 <3

Historien bak TeachMe AS

Historien bak TeachMe-gitaren

Jeg jobber på Brattås skole på Nøtterøy og der laget jeg min første gitar for nybegynnere i 2008.
Målet mitt var å lage en enklere metode for gitarundervisning.
Den metoden man bruker fram til nå er unødvendig komplisert. Man må telle bånd og strenger for å finne ut hvor fingrene skal plasseres på gripebrettet for å oppnå den rette tonen eller grepet. " tredje bånd andre streng" eller " nei, ikke andre bånd men andre streng"
Jeg tenkte "Det må finnes en bedre måte å gjøre dette på!"

Så jeg begynte å fagrelegge strengene.
Etter en kort stund så jeg at dette fungerte bedre.
Når vi hadde jobbe med dette en stund begynte jeg å skrive tall på halsen.
Satt på klistremerker med tallene.Dette viste seg å være veldig effektivt å lære å spille på denne måten.Tallene forklarer hvilket bånd du er på.


Med denne gitaren lærte mange elever seg å spille.
Musikklæreren på skolen sa: "Anita dette må du gå vidre med!" Hm.. ja men det må da være noen som har tenkt på dette før? Av alle de som spiller gitar? for ikke snakke om alle de som lærer bort å spillle gitar? Har ingen tenklt på dette?
Det viste seg at ingen hadde tenkt på å gjøre gitarspillingen enklere.
Så hvorfor ikke meg?
Etter 2 år med oppbygging er nå TeachMe AS på plass :-)
Jeg har skrevet en bok for opplæring. Produserer nå mange gitarer sog selger som bare det! Med Teachme gitaren og lærebøker får du raskt og god mestringsfølelse. Det er så mange som tenker " Nå kan selv jeg lære"
Å ja det kan du!!
Gå inne på www.teachme.no

Pelle Politibil

Fra Tønsbgerblad 28/04 2011 :

NØTTERØY: Du kjenner ham nok som Pelle Politibil, men dette er det siste du får se ham i sort og hvitt. Den gamle bobla heter nå Nafen og skal snart bli gul.
For over to år siden ble Pelle Politibil parkert i garasjen hjemme hos den pensjonerte politimannen Gaute Amundsen. I går børstet Amundsen støv av bobla for å døpe den om. Nafen er det nye navnet. Og gul skal han bli.

Går som en klokke

Nå skal duoen igjen reise rundt til barn og unge, men under annet navn. Denne gangen er det i regi av NAF de to skal lære barn og unge om trafikksikkerhet.

– Ja, han må jo lakkeres i andre farger. Gul og svart, sier Amundsen.

Han skyver stolt ut bobla av garasjen, før han skal kjøre en liten runde for å se om alt virker og stemmer. En gang rundt med nøkkelen i tenningen. Men ingen ting skjer. En gang til, samme respons.

Alle gode ting er tre, og så er det igjen liv i Pelle.

– Han går som ei klokke. Så koselig, atte, sier Amundsen muntert........... Osv....
..

Hallo?? tenker jeg!
Ja Pelle går som en klokke..... Pelle.....
Jeg var så heldig å få se Pelle rett før han skulle på lakkering.
Nå kan jeg ikke si annet en at jeg syntes dette er litt trist :(
Pelle som har kjørt rundt i Tønsberg og på Nøtterøy i så mange år...
Å nå skal han bare bli gul?...gul?

Ok. positiv som jeg er tenker jeg. Jaja da får han ihverfall komme på veien igjen. :-)Pelle har jo stått å to år bortgjemt stakkar. Men glemt er han ikke, for min sønn på 5 år sover med Pelle på dyna hver natt.
Å at det er flott den jobben Pelle og Gaute Amundsen har gjort er det ikke tvil om.
Så nå skal han bli gul og lære oss om traffikken. Det er jo flott!
Bli nok bra dette! Stå på både Gaute og Pelle ( Nafen)
Får håpe ikke nafen blir for skizofren ;-)

"On the road again" som Willie Nelson stadig syner på P4

Min første blogg

Blogger du ikke ? Hva?
Det er jo så gøy, sier jentene i vinden.

Oki dette kan vel jeg også prøve....
Så setter jeg meg ned og begynner.
Trykker på lage blogg.... vente...
Skriver inn et par punkter og så stopper det opp...?...
Hva skal bloggen hete?
Hm tenker jeg, kansje dette ikke er noe for meg? ;)
Tenker å leter...Ser på hva andre heter.
Nå kommer valgene på løpende bånd.
Bakgrunn, farge, skrift og sånn.
Ser jeg rimer ? hva er det som skjer?
Jeg titter på skjermen og merket at jeg ler.

Her kan det komme fram mye rart.
Bli med på min spennende reise og kommenter gjerne ;-)